Det var en gang en ung bonde som bodde under Eyjafjylls fjell i øst. Han var en energisk og hardt arbeidende mann. Det var gode sletter for beite ved hans gård og han hadde rikelig med sauer. Han var nylig gift da følgende hendelser sies å ha tatt plass. Hans kone var en ung kvinne, som ikke plaget seg til å gjøre noe arbeid, og gjorde svært lite rundt huset. Bonden var ikke fornøyd med dette, men det var ingenting han kunne gjøre. En høst gav han henne en haug av ull, som han ba henne om å veve og strikke klær av om vinteren. Kvinnenes reaksjon var langt fra entusiastisk, og da vinteren kom, rørte ikke kvinnen ullen, til tross for den unge bondens hyppige påminnelser.

En dag nærmet en høy, kolossal, gammel kjerring kona for å spørre henne om noe veldedighet.

"Kan du jobbe for meg i stedet?" spurte bondens kone.

«Ja,» svarte den gamle kjerringa,» og hva skal jeg jobbe med?»

«Vev dette ullet for meg», svarte kona.

«Gi det til meg,» sa den gamle kjerringa. Kona tok da den store sekken med ull og ga den til henne. Da den gamle kjerringa grep sekken og svingte den over skulderen, snudde seg og sa: "Jeg kommer tilbake med stoffet på den første sommerdagen".

"Hva vil du ha som betaling?" spurte kona.

«Ikke mye i det hele tatt,» sa den gamle kjerringa. "Du må bare si navnet mitt på det tredje gjettet, og da blir vi skuls." Kona aksepterte, og den gamle kjerringa gikk sin vei.

Når vinteren gikk, spurte bonden ofte sin kone hvor all ullen var, men hun svarte at det ikke hadde noe å si hvor den var - han ville få vevd ull på den første sommerdagen. Etter det snakket ikke bonden mer om det, men sommeren kom nærmere og kona begynte å lure på hvordan hun kunne finne ut navnet på den gamle kjerringa, men kunne ikke se noen løsning. Det begynte å bekymre henne. Bonden, som la merke til hennes engstelighet, spurte henne om hva som var i veien. Hun fortalte ham hele historien, og bonden ble redd. Hun hadde opptrådt dumt, fortalte han henne, fordi et troll av en kjerring åpenbart hadde til hensikt å stikke av med ulla. Senere spaserte bonden over en stor steinete høyde. Han var så opptatt av hans egne tanker og problemer at han nesten ikke visste hva han gjorde. Da hørte han plutselig noe som hørtes ut som et bank som kom fra innsiden av høyden. Han gikk mot lydens kilde. Han nådde en åpning i fjellet og gjennom det så en massiv høy kjerring. Hun satt å vevde ull, som hun klemmet mellom beina sine og trampet hardt og sang:

hei, hei og ho, ho
Husmoren kjenner ikke navnet mitt.
Hei hei og ho, ho Gilitrutt er mitt navn,
ho, ho
Gilitrutt er mitt navn, hei hei og ho, ho.

Hun gjentok dette igjen og igjen og slo vevde ullet med stor kraft. Bonden jublet uten ende fordi han nå visste at dette måtte være den gamle kjerringa som hadde kommet til hans kone i høst. Han skyndtet seg hjem og skrev navnet Gilitrutt ned på et stykke papir og sa ingenting til sin kone om hendelsen. Den siste vinterdagen kom. Nå var kona alvorlig deprimert og for redd. Hun kom seg ikke en gang ut av sengen. Bonden kom til henne og spurte henne om hun hadde funnet ut den gamle kjerringas navn. Hun svarte nei, og at hun ville dø av skrekk.

"Det vil ikke være nødvendig," svarte bonden. Han ga henne stykket med papir med navnet på, Han fortalte henne i hele historien. Da hun tok papiret, begynte hun å skjelve fordi hun var redd for at navnet kunne være feil og ba bonden holde seg ved siden av da den gamle kjerringa kom til gården.

"Nei," svarte han, "var du ikke alene da du ga henne ullen? Så det er bare passende at du også skal betale henne selv." Han forlot deretter kona.

Til slutt begynte den første sommerdagen, og kvinnen lå på egen hånd i sengen uten en mann på gården. Hun hørte en tordende skritt og inn kom den gamle kjerringa. Kjerringa kastet en stor rull med stoff ned på gulvet og sa: «vel, hva heter jeg, hva heter jeg?»

"Signy?" svarte kona, nesten død av frykt.
«Det heter jeg? Det er navnet mitt? Gjett igjen, dame» sa den gamle kjerringa.

"Ása?" Sa kona.
«Det heter jeg? Det er navnet mitt? Gjett igjen, dame» sa den gamle kjerringa.

"Jeg antar at Gilitrutt ikke ville være ditt navn?" sa bondens kone. Etter å ha hørt dette falt den  gamle kjerringa om på gulvet med en mektig krasj. Så reiste hun seg igjen og dro, aldri til å bli sett igjen.

Bondens kone var så lettet over å ha unsluppet kjerringas betaling at hun ble helt forvandlet. Kona utviklet et rykte for å være en hardt arbeidende og god husmor og hun vevet alltid ulla si selv.